Personlig Trener - Roberto Marquez Solheim

Om noen måneder fyller jeg 28 år, og det er både rart og vondt å tenke at jeg var 24 år da jeg ble syk. Tre år av livet mitt i midten av tjue årene, borte. Jeg skulle jo fortsette å trene og jobbe. Jeg skulle jo fortsette å hjelpe andre til ett bedre liv og en bedre livsstil, og utvikle meg både som PT, coach og person. Drømmen var å starte for meg selv, noe eget, hvor jeg kunne fortsette å jobbe med mennesker og skape en endring. Alt jeg ville var å hjelpe andre, og jobbe med det jeg brant og fortsatt brenner for. Det var ikke meningen at dette skulle skje, men det skjedde og det må jeg bare godta.

Alt skjedde så raskt. Plutselig befant jeg meg på ett ukjent sted. Ett sted med en usynlig sykdom som ingen kunne se. Ett sted som var mørkere enn jeg noen gang trodde var mulig for min del. Jeg var lengre nede enn jeg noensinne hadde vært før, i knestående, med vekten av dødsangsten og den usynlige sykdommen som pressa meg ned mot avgrunnen.

Om ikke så altfor lenge så går jeg inn i det fjerde året, og da ser jeg bort i fra det halve året før jeg ble syk hvor dødsangsten allerede hadde begynt å herje i kroppen min. Jeg måtte krype inn i dette året, frustrert, lei, sengeliggende og fortapt i det store mørket. Nå ser jeg mot det fjerde året med hevet hode og en kropp som fungerer bedre enn den har gjort på 1,5 år, etter alt å dømme. Jeg vet egentlig ikke om jeg tørr å si det høyt, men jeg velger å gjøre det likevel. Jeg har ikke kommet så langt for ingenting.

Det siste halvåret har vært fylt med flere gode dager enn dårlige. Periodene med dårlige dager har vært kortere og kommer sjeldnere. Det som før betydde måneder i senga og på sofaen kan nå bety én uke. Det er fremgang. Det er noe. Det er det jeg må ta tak i og ta med meg videre.

Det er fortsatt en lang vei å gå, men jeg er på vei, og det er alt som betyr noe. Dag for dag. Steg for steg. Hver lille seier betyr noe. Noen ganger i livet må vi ta den lengste og tøffeste veien mot målet vårt, men det betyr ikke at vi ikke skal ha troen på målet vi har. Motgang gjør bare at det smaker enda bedre den dagen vi når det.

Prosess - en systematisk rekkefølge av aktiviteter som til sammen skaper ett ønsket resultat. Prosessen kan være både tøff og vanskelig, men uten den oppnår vi hverken bedring eller utvikling.

Helt siden jeg ble syk så har jeg ikke hatt noe annet ønske i livet enn å bli frisk og kunne begynne å trene og jobbe igjen. Personlig måtte jeg ta ett valg, om jeg skulle la motgangen knuse meg og gjøre meg bitter eller om jeg skulle lære av motgangen og bli bedre. Det handlet ikke lenger om å bli en bedre personlig trener, tjene litt mer eller om å bygge muskler og bli sterkere. Det handlet plutselig bare om å klare og finne små lysglimt i hverdagen, lære av det vonde og ta små skritt hver dag for å en dag kunne komme tilbake til ett normalt liv igjen.

Det siste året har jeg slitt enormt mye med svimmelhet, på toppen av alt annet. Det har vært så ille i perioder at jeg ikke har kommet meg ut av huset engang, og jeg var knapt ute av huset på mange måneder. Jeg var så svak i beina at det var ubehagelig å stå oppreist og jeg hadde smerter og ubehag overalt - en følge av inaktivitet over lang, lang tid. For fire måneder siden klarte jeg knapt én knebøy med kroppsvekt og jeg måtte både støtte og dra meg opp for å hjelpe til. I dag klarer jeg femten, i tillegg til å gå to korte turer hver dag. Dette har ikke skjedd over natten, men over lengre tid, som en følge av valgene jeg har tatt og endringene jeg har gjort i hverdagen. Jeg har utviklet rutinen min og følger den hver eneste dag for å legge til rette for bedring og fremgang.

Det har vært mange mørke stunder og det har vært tider der frykten for at det er sånn her livet skal bli har skylt over meg og nesten slått meg i bakken. Døren til mørket, de negative tankene, frustrasjonen, bitterheten, sinnet, håpløsheten har stått vid åpen for meg, men jeg har alltid valgt å ikke gå gjennom den og heller prøve å lukke den litt og litt gradvis.

Det er fortsatt en enorm prosess, men jeg er takknemlig for de gode dagene og all positiv utvikling. Jeg fortsetter å bygge videre på de små seierne i hverdagen og holder fortsatt liv i målene mine for fremtiden.

Vi kan ikke alltid kontrollere hva som skjer rundt oss og vi kommer alle på ett tidspunkt til å møte på tøffe utfordringer i livet. Det er aldri ett spørsmål om, men heller når, for de tøffe utfordringene og tunge stundene vil komme før eller siden. De er garantert. Livet vil være tøft og det vil komme til å teste oss ved flere anledninger.

Vi kan ikke alltid kontrollere hva som skjer rundt oss eller med oss, men vi kan alltid kontrollere hvordan vi selv velger å reagere på utfordringene vi står ovenfor. Vi kan selv velge hvordan vi skal møte utfordringene. Skal vi være ett offer for omstendighetene våre og la det kontrollere oss, eller skal vi ta tak og ta kontroll over omstendighetene vi står ovenfor?

Da jeg ble syk så stilte jeg meg spørsmål som, hvorfor meg, hva har jeg gjort for å fortjene dette, hvorfor må jeg slite med alt dette når jeg alltid har tatt vare på helsen min? Jeg syntes synd på meg selv, men det gjorde absolutt ingenting bedre, bare enda verre. Slike spørsmål hjelper oss ikke med å bearbeide det vi går gjennom. Slike spørsmål hjelper oss ikke med å se fremover. Slike spørsmål fratar oss ansvar for eget liv og legger heller ansvaret og skylden på andre rundt oss, livet og universet. Det er den enkleste løsningen og den mest komfortable utveien. Problemet er bare at vi aldri kommer oss noen vei videre, og vi forblir i den samme negative boblen.

Det er lov å ha det tøft og det er lov å slite. Samtidig er det opp til oss selv om vi skal fortsette å dvele ved det eller om vi skal bestemme oss for å gjøre det beste ut av hvor vi står her og nå - med ett mål om å ta ett skritt i riktig retning hver dag, uansett hvor lite det måtte være. Ett lite skritt i riktig retning etterfulgt av enda ett og enda ett skaper momentum, og ved å bygge videre på det så kan vi komme oss fremover. Dette handler ikke om å ta enorme steg hver eneste dag og at man alltid skal komme seg fremover. Det vil komme dager der man må ta flere skritt tilbake eller bli på samme sted, men dette er helt normalt og en naturlig del av prosessen. Nøkkelen er intensjonen om å ta ett lite skritt fremover og prøve å bygge videre på det.

Vi har mye mer kontroll enn vi selv tror.

Det er når vi står ovenfor utfordringer at vi virkelig forstår hvor mye vi faktisk kan klare. De siste årene har jeg vært veldig åpen om psykisk helse og alle mine utfordringer med angst og panikkanfall, men det er likevel bare en liten del av alt det jeg har vært gjennom og fortsatt går gjennom den dag idag.

Det har vært veldig vanskelig i perioder å ikke vite hva man skal svare når folk spør om hvordan det går og om legene finner noe, for legene finner jo ikke noe konkret. Jeg skjønner at det er vanskelig for de aller fleste å sette seg inn i min situasjon, og jeg skjønner at det er lett for mange å bare konkludere med at jeg sliter psykisk, siden jeg har vært veldig åpen rundt angsten min. Men, som sagt, det er ikke alt.

På en måte er det nå godt å ha noe konkret å svare om folk spør, selv om jeg har vært litt motvillig til å si det høyt, fordi jeg selv føler at det er mange som har det enda verre. Etter to lange år med prøver, tester, utallige timer med leger, spesialister og alternative behandlere, og ekstremt mye frykt og frustrasjon har de nå konkludert med at jeg har ME/CFS (Chronic Fatigue Syndrome). Likevel er alle positive til at jeg skal klare å bli frisk igjen, med tanke på utviklingen jeg har hatt til nå. Men, kanskje aller viktigst, så er jeg 100% klar på at jeg skal bli helt frisk igjen og komme meg tilbake til ett normalt liv med både jobb og trening.

Jeg vet det er mange der ute med ME som har det enda verre enn meg, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er, selv etter alt det jeg selv har vært gjennom og fortsatt går gjennom. Jeg kan ikke være annet enn takknemlig for at kroppen ihvertfall responderer positivt på behandlinger, stressmestringen og alle livsstilsendringene jeg har blitt tvunget til å gjennomføre.

Det går ekstremt sakte, men som jeg sier, fremgang er fortsatt fremgang, om det så er bare å klare og lage sin egen mat, ta en dusj eller gå en tur på fem minutter. Det har vært sinnsykt mange tilbakefall, og det kommer nok flere, men for hver gang blir alt pittelitt bedre. Nå handler alt bare om å ta en dag av gangen.

Det finnes en uvurderlig læring i det å falle. Jeg har mistet utrolig mye de siste to årene og jeg har vært lengre nede enn jeg selv noen gang trodde jeg skulle være. Men, jeg har også vunnet mye i form av ny kunnskap, nye perspektiver og en helt ny måte å forstå meg selv og livet på. Det har vært en enorm wake-up call som har gjort det mulig for meg å se klarere, og gi slipp på en del bagasje og gamle verdier som har tynget meg og holdt meg tilbake mange ganger. Jeg er mer fokusert på de riktige tingene enn jeg noensinne har vært tidligere, og jeg er enda tryggere på hvem jeg selv er og hva jeg faktisk ønsker å oppnå i livet.

Målene er klarere og veien er tydeligere. Fokuset nå er å bli helt frisk og komme tilbake bedre enn noen gang, både mentalt og fysisk. Det er det eneste jeg fokuserer på, og det er dette dagene mine går til. Deretter skal jeg komme tilbake som en enda bedre personlig trener, og være den beste personlige treneren jeg kan være. Personlig trening handler for meg om mye mer enn bare trening og antall løftede kilo. For meg personlig har det alltid handlet om menneskene. Målet mitt har alltid vært å hjelpe andre, og etter alt jeg selv har vært gjennom så har ønsket om å hjelpe andre bare blitt enda sterkere og tydeligere.

Våre mørkeste og tøffeste stunder kan bli vår største gave om vi tillater det og er åpne for det, og jeg har tenkt å bruke min gave til å hjelpe andre.

Det å gi slipp på den personen jeg trodde jeg var har vært noe av det vanskeligste for meg de to siste årene. Jeg har gått fra å være stor og sterk til å være tynn og svak. Jeg har gått fra å være en personlig trener som motiverte andre til å være en som har nok med å klare og motivere seg selv. Jeg har gått fra å jage mange store mål til å ha ett eneste sårt ønske om å bli frisk igjen.

I så mange år var jeg han som brukte all sin tid på å trene og bli bedre. Jeg hadde store mål. Musklene og tittelen som personlig trener ble til slutt selve identiteten min. Det var den jeg var, eller ihvertfall den jeg selv trodde jeg var. Da jeg plutselig ble syk og alt ble revet bort fra meg så visste jeg ikke lenger hvem jeg var, og det var både vondt og skremmende å ikke kjenne igjen han jeg så i speilet. Jeg måtte bruke lang tid på å godta og bearbeide dette, og finne meg selv igjen.

Jeg har godtatt at jeg ikke er like stor og sterk som jeg var før. Jeg har godtatt at jeg ikke kan gjøre de samme tingene som før. Muskler, fettprosent, penger, store mål, ingenting betyr noe lenger, for det eneste som betyr noe nå er å bli helt frisk igjen. Jeg tror likevel at veien blir til for oss alle etterhvert som vi går den, og jeg personlig føler at jeg har fått en helt ny retning. Jeg er ikke den samme som jeg var før og jeg ser ikke på meg selv på samme måte lenger, men det trenger absolutt ikke å være noe negativt. Noen ganger handler det bare om å tørre og gi slipp slik at vi kan fortsette å vokse og utvikle oss.

Det er en god stund siden jeg sist la ut ett innlegg. Faktisk så er det 5 uker siden i dag. Jeg har vært gjennom noen tilbakeslag som har gjort at jeg har vært ganske langt nede mentalt, og jeg trengte rett og slett en pause. Instagram er det stedet der de aller fleste bare velger å vise høydepunktene fra sitt «perfekte» liv, og jeg trengte en pause fra det.

Jeg har brukt en del tid på meg selv og mine egne tanker, noe som har vært helt nødvendig for at jeg skal kunne klare og se fremover igjen. Det å fortsatt ikke kunne trene eller ha ork til å gjøre vanlige ting som å bade, grille og være sosial er vanskelig. Det å aldri vite om helsen strekker helt til eller ikke er slitsomt. Og det å miste troen på at man kommer til å bli helt bra er vondt. Men, noe av det aller vondeste for meg personlig er det å ikke få ut det fulle potensialet mitt. Jeg har så mange planer og drømmer som bare ligger å samler støv. Jeg har så mange mål som dessverre må legges bort. Dette er noe av det aller, aller vondeste, og det gjør meg vondt langt inn i sjela.

Man kan snakke om både refleksjon, tankesett, persepsjon og prøve å ha en proaktiv tilnærming til det man selv går gjennom, men selv da så vil det komme tunge og mørke stunder. Man kan være så sterk man bare vil, men det vil alltid komme stunder der man føler seg svak. Man kan være så positiv man bare vil, men det vil alltid komme stunder der alt bare er dritt. Dette er en del av livet og det å være menneske. For det er faktisk lov å si at ting ikke alltid er bra og at man føler seg langt nede. Livet er ikke alltid bare glede, lykke og solskinnsdager, men også vonde, tøffe og regntunge dager som man bare må holde ut og komme seg gjennom. Det er det som gjør livet til den unike reisen det er.

Det er ikke nødvendigvis selve målet som er det viktigste, men heller hvem man blir på reisen mot målet. Det er dette som er magien ved det å sette seg store mål og jobbe mot de.

Mange er redde for å sette seg mål fordi de frykter at de skal mislykkes. Noen ender derfor ofte opp med å aldri sette seg noen mål, mens andre ender opp med å sette seg så små mål at de ikke engang trenger å anstrenge seg for å nå de. Dessverre så finnes det lite verdi i å sette seg mål man klarer å nå uavhengig av innsats.

Vi har misforstått poenget med å sette oss mål. Poenget er ikke alltid å nå målet og unngå å feile på veien. Målet gir oss retning og forhåpentligvis noe motivasjon, men det er sjeldent målet i seg selv som gir oss den største verdien.

Sannheten er at vi aldri kan feile så lenge vi fokuserer på verdien som finnes på veien mot målet. Uavhengig om vi når det eller ikke. Det er på veien vi utvikler oss og finner oss selv.