Espen B. Andersson AS

7 UKER SIDEN ENDT CELLEGIFT, men mer behandling trengs.

Det var ikke beskjeden jeg håpet på, men jeg har samtidig vært helt blank i alle antakelser om reisen videre.

Det høres kanskje rart ut, men når jeg er kastet ut på mitt livs mest krevende reise, hjelper det meg lite å sverge til tro og håp. For meg handler det om ikke å lage problemer eller skape situasjoner som ikke eksisterer, og til en hver tid legge fokuset over på mulighetene og det jeg har kontroll over.

Jeg både kjenner og har sett mange eksempler på hva dårlig fokus fører til, og det er noe jeg virkelig søker å unngå for alt det er verdt. Det kan ta livsgnisten fra hvem som helst.

For meg er reisen langt mer konstruktivt om tiltak rasjonaliseres. Det gjelder å stake ut en retning og mening med oppgaver jeg kan fokusere på. Kjøreforholdene er kanskje krevende, men jeg har verken punktert eller mistet synet av veien. Jeg kjører bare på noen relativt slitte sommerdekk uten et velfungerende ratt.

Når kvalmen var på det verste, var oppgaven å få i seg næring, med mindre fokus på hva. Å presse ned 12 egg og en svær biff var fryktelig tungt. Tro meg, jeg prøvde.

Når smertene var umenneskelige, ringte jeg etter hjelp. Da utgikk alt annet. Det handler om å kjenne sine begrensninger.

Problemet med kreft er den lumske personlighet. Den sniker seg innpå deg, stort sett uten at du innser det, som et rovdyr i sine glansdager. Nå skal jeg ikke si at jeg innså eller fikk beskjed ‘for sent’, men når behandling kreves, er man alvorlig syk, det er ikke til å komme utenom.

Et skremmende budskap oppleves å være at selv om et menneske trener solid, fokuserer på sunn og næringsrik mat og sover masse, så kan man bli syk med kreft. Som tidligere skrevet, kreftens veier er nært uransakelige, i hvert fall enn så lenge.

Jeg synes dog det er langt enklere å akseptere at jeg har gjort det meste riktig i livet hva helse angår, men hatt uflaks, enn å ha levd et usunt liv, og blitt innhentet av fortiden og de valgene jeg har tatt. Noen har flaks, andre uflaks – jeg abonnerer visst på sistnevnte.

KREFT ENDRER DEG, langt mer enn du aner, men cellegift redefinerer deg som menneske. For meg var det som om det vrengte sjelen i alle himmelretninger, før kroppen og livet ble rekonstruert som et LEGO-produkt uten retning.

For selv om jeg har hatt respekt for kreft som sykdom, er det cellegiften som har vært symbolet på grusomheten – ikke minst serien med potensielle bivirkninger jeg og alle andre risikerer å ha med oss resten av livet.

For meg som er vant til å trene mye og på mange måter lever og ånder for fysisk aktivitet, er det lite som skremmer mer enn en ødelagt eller preget kropp.

Det høres kanskje overfladisk ut, men det er min sannhet, min historie, min frykt.

Tøffe tider krever tøffe tak. Med cellegift og behandlingen det innebærer, faller takene på mange måter på plass av seg selv ved bare å være. Å møte opp. Ved å la tiden gå og jobbe med deg.

For jeg sier ofte at tiden går i sitt sedvanlige tempo, uavhengig av omstendighetene. Det var også noe av det som jeg minnet meg selv på når jeg lå på Radiumhospitalet og stirret i taket, i veggene, på posene med gift. Herlighet, så mange poser. Tar det aldri slutt …?

Men det stemmer jo. Tiden går i sitt sedvanlige tempo, uavhengig av min og andres reise. Det er hva det er, og utfallet blir det det blir. Så enkelt, så banalt, så presist.

I BLANT ER det lite å dele.

Samtidig lovet jeg meg selv at jeg ikke bare skulle dele fra denne reisen i kreftens univers når jeg hadde noe å dele, men jevnlig, uavhengig av om jeg fant verdi i budskapet.

Utfordringen med kreft, er at reisen stort sett er lang, humpete og fylt med ventetid, dager som best beskrives som et vakuum. Det går fra full fart til ingenting, gjerne motsatt. Jeg leter etter mønster i galskapen, men finner få.

Det går fra cellegift og innleggelse, til desperate forsøk på å skape normalitet der muligheten byr seg. Tidsrommet er snevert. Der man gjerne lever for uker og måneder, snur nå både dagsform og gleden ved initiativ på sekundet.

Det forsøkes leves, men i perioder har jeg nok med å få tiden til å gå i et forsøk på at morgendagen forhåpentligvis kan bli litt bedre enn dagen i dag.

FRA ET VAKUUM til frihet, omtrent over natten. ❤️

I morgen, fredag, er siste dag med cellegift, i hvert fall tentativt, mens kroppen en periode lever og prosesserer inntrykk og behandling, på godt og vondt.

I praksis er altså denne spinnville reisen i cellegiftens pågående tilstedeværelse over. Det har gått fryktelig raskt og tregt på en og samme tid.

Hva fremtiden skulle bringe, er noe jeg vier fint lite refleksjon og energi. For meg er livet her og nå. Ikke fortid, ikke fremtid. Tankekjør fører sjeldent noe godt med seg.

Et narrativ kan endres raskt. Fra på papiret å være kreftfri i 2023, ble det med årets tilbakefall tydelig at jeg egentlig aldri var kreftfri – det var bare ikke oppdaget ennå.

Trening er ikke bare tunge vekter. Trening er for mange en måte å leve på, en måte å blomstre på, en måte å få fram sitt vanskeligst realiserbare potensial som krever store mengder disiplin og innsats.

For selv om jeg elsker å løfte tungt og kjenne svetten drukne treningstøyet mitt, setter jeg veldig mye mer pris på å bli eller forbli kreftfri.

MYE HAR OPPHØRT de siste månedene. Cellegift tar knekken på mye i henhold til skissert behandlingsplan, men det har vitterlig også tatt knekken på meg som menneske. Livet er satt på vent, men lite annet venter – toget suser forbi perrongen.

Fysisk aktivitet har vært en umulighet. 12 timer søvn i snitt per dag i mai forteller en historie om en fullstendig knust kropp som har vært helt utopisk sliten. Jeg kunne helt uten problemer sovet 15-16 timer. Det skulle nesten ikke være mulig.

Å spise er både krevende og slitsomt. Og la oss ikke prate om matlukt. 😲

Jeg har i hvert fall holdt en stabil vekt gjennom disse månedene, og det sier jeg meg bra fornøyd med.
�Siden mai har jeg vært i en boble hvor det stort sett bare har handlet om å få tiden til å gå. Nå, når den primære behandlingen forhåpentligvis nærmer seg slutten, går det så vidt an å snuse på en plan for å returnere til gamle høyder.

Skritt for skritt, brikke for brikke, skal livet returnere. Hvordan den reiser blir, gjenstår å se.

UKENE GÅR, formen oppleves stadig mer utfordrende, men det er også ventet. Den akkumulerte responsen av en krevende reise og alt som hører med, er uunngåelig.

En reise inn i kreftsykdom er veldig mye mer enn bare kreften i seg selv.

Sykdommen blir sekundær, behandlingens nødvendige motkrav blomster midlertidig. Du må dypt i kjelleren, for så klatre seirende ut. Det er ingen annen vei.

Hver dag inviterer til nye eventyr og erfaringer. Jeg våkner, og har i 5-10 sekunder et naivt håp om at formen i det minste er ok, eller at jeg kan få en liten times avbrekk. Stort sett svinner håpet hen umiddelbart, for jeg må ærlig innrømme at totalbelastningen med kvalme, uvelhet og grusom dagsform, faktisk er vanskelig å beskrive med ord.

Det skal ikke sies ett vondt ord om oppfølgingen og alt som gjøres fra Radiumhospitalets side – dette er mer enn noe annet aspekter av uunngåelige bieffekter av behandlingen som døyves så godt som mulig. Det kunne vært veldig mye verre.

Bare det å spise mat er en kamp uten sidestykke. Det finnes knapt et produkt som frister, og frister det, kan du være trygg på at det ikke frister innen det er serveringsklart.

Både form, energi og sultfølelse svinger så fort at det knapt er mulig å forstå. De som vet og har erfart, de vet.

Det er litt fascinerende, noe frustrerende, og selv om man blir vant til det, er det mest av alt fryktelig krevende.

HVA ER VEL BEDRE enn å lade opp til en ny, heftig cellegift-befengt uke med solide 5-6 kg fersk fjellørret …?
•
På sett og vis er det befriende med et intensivt behandlingsløp – raskere overstått! Samtidig er det bra krevende å vite at jeg knapt rekker å stable på beina et par (relativt) normale dager før det igjen braker løs med mye av det verste jeg kan tenke meg, på en og og samme tid.
•
Med fersk fjelluft inhalert i solide doser og ok mengder mat konsumert uten store utfordringer, er alt som krysses kan krysset for at neste syklus kanskje blir et knepp mer humant.
•
Antakelig naivt, evig håpefull. 🫣
•

RUSLENDE RUNDT I GANGENE på Radiumhospitalet, stadig nye steder, avdelinger og undersøkelser. En ny normal, som raskt ble den nye hverdagen.

Og det er rart hvordan alt som var sentrale brikker i et aktivt, sunt liv, i stor grad knapt nå streifer tankene mine. Noen sporadiske treningsøkter er gjennomført, men f.eks. kondisjonstrening har så langt vært utenkelig å gjennomføre.

Og det er faktisk helt greit! 😀

Jeg har få problemer med å akseptere tingenes tilstand. Det er jeg svært takknemlig for. Presset lettes, hverdagen flyter bedre.

For når kriser oppstår, er det også befriende enkelt å lene seg på tankesettet om at “det er hva det er”.

For det er nettopp det veldig mye i livet er:
Uunngåelige situasjoner eller utfordringer som må håndteres, koste det det koster. Noen ganger mye, andre ganger lite.

Og nå koster det enormt.

ET LIVSTEGN FRA MEG, søndag kveld, og det fra en svært sliten kropp. Mentalt tilstede, ved god mot, men med en kropp som skriker “jeg er preget”.

Søvn står i hovedfokus, og det løser heldigvis seg selv. 10-14 timer på øyet hver natt gjør at dagen oppleves å gå raskere enn til vanlig. Det er like greit. Disse dagene gir meg svært lite glede. Jeg bare ‘er’, og det er utrolig nok godt nok.

Det er ikke ofte jeg ønsker at tiden skal jobbe med meg, men i denne behandlingsperioden kunne jeg betalt bra mye for å kunne hoppe 3-4 måneder fram i tid. Dette er ikke noe jeg har behov for å oppleve eller erfare mer av.

Min store frykt har som tidligere nevnt alltid vært cellegift, og den frykten har virkelig vært berettiget.

Dette er det verste jeg noen sinne har vært med på.

DET SISTE JEG VIL på denne reisen, er å klage.

Samtidig har jeg lovet meg selv å være dønn ærlig, så la oss for anledningen være nettopp det, dønn ærlige.

Denne behandlingen er ingen lek. Den er oppriktig alvorlig krevende. Volatilitet har fått en ny dimensjon. Å ha gode og dårlige dager er en del av livet, men å kjenne så intense svingninger – gjerne fra minutt til minutt – det er noe som vanskelig kan beskrives eller forklares.

Jeg tror rett og slett du må ha opplevd det på egen kropp for å forstå, og selv da kan det være vanskelig.

Jeg vet hva det vil si å trene seg i kjelleren, halvveis krabbe inn døra hjemme, sove i 14 timer etter operasjoner, men dette, dette overgår alt jeg i min villeste fantasi kunne forestille meg.

Fra å ha rolige joggeturer med snittpuls på 110, kan jeg nå få 100 i puls av å gå til kjøkkenet.

Å være sliten er en ting, en annen ting er å være så dyp sliten at alt som kan presenteres, er et tomt blikk.

Men jo lenger ned jeg faller, desto mer episk blir sannsynligvis oppturen.