28/08/2026
I 2001 ble jeg ved en tilfeldighet dratt med noen venninner til en ungdomsskole, vi skulle
nemlig lære oss breakdance. De to venninnene mine holdt ikke på så lenge, men jeg fortsatte å
breake i flere år, jeg gjør det faktisk fortsatt.
Det er noe med den enorme energien og
lekenheten innenfor breakdance som tiltrekker meg, jeg finner noe veldig forløsende, men
allikevel vanskelig å forklare, i den.
Jeg følte meg aldri helt hjemme innenfor breakdance-miljøet, jeg syns at mange av guttene
virket som om de skulle være veldig tøffe og ”harde,” noe jeg ikke er selv.
Jeg ville bare
danse, og lære å danse. I og med at jeg ikke følte meg helt hjemme, så vurderte jeg ofte å
slutte å danse breakdance, men allikevel klarte jeg det aldri helt.
Så var det en kveld jeg var litt sent oppe, og da gikk det et program på tv om norsk rap.
Jeg forbandt rap med breakdance, og tenkte at jeg kunne jo se det siden jeg allikevel var
våken.
Jeg kjente ikke noe særlig til rapgenren den gangen, men etter å ha fått se Gatas
Parlament, Klovner i Kamp og Equisez, for å nevne noen, levere råe rim med en rå energi og
flyt, ble jeg tent. Jeg skrev da min første ordentlige rap, ”KKK,” og fremførte den for min
mor, akkompagnert av det eneste jeg fant hjemme som kunne minne om en ”beat.”
Per dato driver jeg fortsatt på med både å lage rapmusikk og å danse breakdance.
Jeg har tatt med meg disse genrene innenfor statskirken, da jeg jobbet der, og bruker dem
innenfor idealistisk ungdomsarbeid, samt for eldre damer på aldershjemmet.
For et par år siden ble jeg også kjent med en prest, Carl Petter Opsahl, som også var
lidenskapelig opptatt av rap, musikk, jazz, breakdance, og som attpåtil skrev en oppgave om
spiritualitet i hiphop.
Da tenkte jeg at dette var et interessant tema som jeg også kunne tenke
meg å skrive oppgave om, men kanskje heller på et mer lokalt nivå. Jeg snakket med læreren
min på kurset jeg gikk, ”How to write a master thesis,” og han syns det hørtes spennende ut,
men tente enda mer på det jeg fortalte om i forhold til improvisasjon innenfor hiphop.
Det var et slitt snevrere område, og mer spennende, syns han, som han tenkte kunne danne et
godt grunnlag for en god oppgave. Så skal det også sies at jeg er veldig glad i å improvisere,
både innenfor psykodrama, teater, dans og rap.
Og at jeg føler det kan være som en terapi for
meg, samtidig som jeg kan si alle tankene som er inne i meg, uansett hvor frastøtende eller
politisk ukorrekte de måtte høres ut. Og slik gikk det til at jeg valgte å skrive en
masteroppgave rundt spørsmålet: ”Kan fristil rap fungere som åndelig terapi?”
Grunnen til at jeg har valgt å fokusere på denne problemstillingen, er at fristil rap som en
form for terapi er et viktig tema, som jeg har fått inntrykk av at ikke har blitt så mye beskrevet
innenfor akademia eller i samfunnet generelt. Det er et viktig tema i og med at vi lever i et
postindustrielt samfunn, der de fleste av oss daglig blir eksponert for mange inntrykk gjennom
tv-titting, reklame og internett, for å nevne noen kanaler. I dette samfunnet, der det kan virke
som om ”alt er relativt,” er det muligens vanskelig å ”finne seg selv” og å finne ut hva som er
ens livssyn.
Jeg ser for meg at det kan være lett å føle seg rotløs, særlig for ungdom som er i
prosessen av å finne ut hvem de er.
Mange mennesker i den vestlige verden går også til
terapeuter for å få hjelp med å løse opp i spenninger og vanskelige tema. I så måte tror jeg at
fristil rap kan være et fullgodt alternativ, eller et hjelpende supplement, til det å gå til en
terapeut.
(en snutt fra min master oppgave om Fristil rap og Gud. )
22/08/2026
12/08/2026
01/08/2026
26/06/2026
13/06/2026
01/05/2026
18/04/2026