Aalborg selger en hel kveld – norske klubber selger fortsatt 60 minutter
På to treningskamper samlet Aalborg Håndbold 10 910 tilskuere. Det er nesten dobbelt så mange som Sandnes og Bækkelaget hadde gjennom hele seriesesongen til sammen – og mer enn halvparten av Elverums samlede seriepublikum. En liten båttur over Skagerrak er nok til å oppdage at topphåndball kan være noe langt mer enn bare en håndballkamp.
5 500 mennesker møtte opp da Aalborg Håndbold spilte treningskamp mot Füchse Berlin. Ikke Champions League. Ikke finale. Ikke seriekamp. En treningskamp i begynnelsen av august. Til sammenligning hadde Bækkelaget 3 143 og Sandnes 2 549 tilskuere på sine hjemmekamper i REMA 1000-ligaen forrige sesong. Samlet blir det 5 692 mennesker fordelt på 26 seriearrangementer.
Det betyr at Aalborg manglet bare 192 tilskuere på å matche de to norske klubbenes samlede seriesesong – på én treningskamp. To uker senere kom PSG til Gigantium. Da møtte ytterligere 5 410 mennesker opp. Dermed samlet Aalborg 10 910 tilskuere på sine to treningskamper. Samtidig hadde Elverum – Norges klart sterkeste publikumsklubb de siste årene – totalt 20 217 tilskuere på sine 13 hjemmekamper i seriespillet. Aalborgs to treningskamper tilsvarer dermed 54 prosent av hele Elverums seriesesong i Terningen Arena. Publikumstallene for den norske ligaen, Aalborg–Füchse Berlin og Aalborg–PSG dokumenterer et gap det er vanskelig å bortforklare.
De selger ikke en kamp – de selger en opplevelse. Forskjellen handler ikke bare om at Aalborg har et bedre lag eller større internasjonale stjerner. Forskjellen ligger i hva publikum faktisk inviteres til. Til kampen mot PSG åpnet dørene tre timer før avkast. Publikum kunne oppleve ungdomsfinale, spillerpresentasjon, konkurranser, fanzone, merchandise, servering og intervjuer fra scenen. Like før kampstart samlet hele arenaen seg om «Aalborg on fire». Ti minutter etter kampslutt var spillerne fra både Aalborg og PSG tilgjengelige for autografer på banen.
Kampen var høydepunktet, men den var ikke hele produktet. Aalborgs offisielle program viser en klubb som har planlagt publikumsreisen fra dørene åpner til den siste autografen er skrevet. Det er slik en treningskamp gjøres til en begivenhet folk ikke vil gå glipp av.
I norsk topphåndball åpner dørene ofte én time før kamp. Publikum finner plassen sin, kjøper kanskje en pølse og en kaffe, ser 60 minutter håndball og går hjem. Mange arrangementer er ryddige og godt gjennomførte, men de gir sjelden publikum en grunn til å komme tidlig eller bli igjen etterpå. Profesjonelle arrangementer krever profesjonell kapasitet.
Det er lett å rope etter bedre markedsføring, større fanzoner og mer aktivitet. Men noen må faktisk ha tid og kompetanse til å utvikle, selge og gjennomføre dette. Aalborg Håndbolds administrasjon består blant annet av direktør, salgssjef, kommersiell sjef, marked- og kommunikasjonssjef, Key Account Manager, arrangements- og partneraktiveringsansvarlig, billett- og kundeserviceansvarlig, driftsansvarlige, designressurser og flere personer som arbeider med merchandise. Dette er ikke pynt rundt laget. Det er produksjonsapparatet som gjør 5 500 solgte billetter mulig.
I mange norske toppklubber forventes det at én eller to administrativt ansatte skal håndtere økonomi, reiser, lisenskrav, spillerkontrakter, sosiale medier, sponsorer, billetter, kampannonsering og selve arrangementet. Resten overlates til frivillige som kommer rett fra jobb. Problemet er ikke manglende engasjement. Oppgaven er ganske enkelt blitt for stor til å løses på dugnad alene.
I Danmark er «showbiz» ikke et skjellsord. Danskene har akseptert at topphåndball også er underholdningsindustri. Det sportslige er selve kjernen, men lys, lyd, mat, drikke, musikk, aktiviteter, vertskap og kommersielle møteplasser er en naturlig del av produktet. Alkohol er også behandlet langt mer udramatisk. Aalborg har en Carlsberg Café som en synlig del av det ordinære kampprogrammet. Klubbens hospitality-opplegg tilbyr mat og en åpen bar med øl, vin, vann og andre drikkevarer. Hospitality-produktet markedsføres som en fullverdig forretnings- og kundeopplevelse.
Poenget er ikke at alle skal drikke alkohol. Poenget er at ulike publikumsgrupper får ulike tilbud. Barnefamiliene får aktiviteter, konkurranser og rabatterte billettkategorier. Supporterne får sang, stemning og fanzone. Voksne kan møtes over mat og drikke. Bedriftene får nettverk, servering og vertskap. Ingen av gruppene behandles som om de har identiske forventninger.
Når danskene sier fanzone, mener de det. Aalborg arrangerte «Håndboldens Dag» i en egen hall ved siden av arenaen, med aktivitetsbane, utstyrssalg, ungdomsturnering og gratis adgang. På nasjonalt nivå bygget DanskHåndbold under EM en fanzone på hele 15 000 kvadratmeter fordelt på to haller. DanskHåndbold beskrev selv satsingen som å gå «all-in». I Norge består en fanzone altfor ofte av et lykkehjul, en sponsorvegg og et bord plassert i et hjørne. Ikke fordi ideene mangler, men fordi klubbene mangler areal, penger, riggetid og ansatte som kan arbeide med konseptet gjennom hele året.
Skal norsk topphåndball utvikle seg, må også kommunene og arenaeierne forstå at toppidrettsarrangementer trenger tilgang til foajeer, uteområder, tilstøtende haller og serveringsarealer. Man kan ikke kreve profesjonelle arrangementer dersom arrangøren slipper inn to timer før avkast og må være ute før svetten har tørket på parketten.
Familien må ha råd – og få verdi for pengene. Aalborg arbeider med flere prisnivåer, egne barnebilletter og rabatter for barn, studenter og pensjonister. Klubben tilbyr valgmuligheter og en opplevelse som varer mye lenger enn 60 minutter. En familie vurderer ikke bare billettprisen. Den vurderer også parkering, transport, kø, mat, aktiviteter og om barna faktisk gleder seg til å dra.
Samarbeidspartnerne kjøper mer enn en logo. I Norge handler sponsorarbeid fortsatt for ofte om antall meter reklameskilt, noen billetter og en logo på en LED-skjerm. Aalborg selger nettverk, relasjoner, kundepleie, aktivering og dokumentert eksponering. Klubben har over 100 bedrifter i fire organiserte nettverksgrupper. Partnerne tilbys profesjonelle møteplasser gjennom hele året, mens klubbens aktiveringsteam utvikler kampanjer, gjennomfører dem og rapporterer resultatene i etterkant. Partneraktivering og forretningsnettverket er egne produkter – ikke tilfeldige tillegg til en sponsoravtale.
Rundt 1 000 av gjestene under kampen mot PSG skal ha vært hospitality-gjester. Et forsiktig anslag på den samlede omsetningen for kvelden ligger på mellom 2,5 og 3 millioner norske kroner. Da blir en treningskamp mer enn sportslig forberedelse. Den blir en betydelig inntektskilde, en møteplass for næringslivet og en arena hvor nye avtaler kan skapes. Det er derfor samarbeidspartnerne kan verdsette avtalene høyere. De blir fulgt opp, aktivert og synliggjort – og de får møte menneskene og stjernene som gjør klubbens merkevare attraktiv.
Stjernene blir ikke gjemt bort. Ti minutter etter kampen mot PSG satt noen av Europas største håndballprofiler ute på banen og skrev autografer.
Det høres enkelt ut, men betydningen er enorm. Barnet som får et bilde med Sander Sagosen eller Niklas Landin, kommer sannsynligvis tilbake. Familien kjøper kanskje en drakt. Bildet deles i sosiale medier. Spilleren blir et levende forhold mellom klubben og publikum. I norsk topphåndball forsvinner spillerne altfor ofte rett i garderoben og videre på bussen. Det kan være forståelig etter en tøff kamp, men dersom topphåndball skal leve av publikum og samarbeidspartnere, må stjernene også være en del av publikumsproduktet. Tilgjengelighet bør ikke baseres på hvem som tilfeldigvis har tid eller lyst. Det må planlegges og bygges inn i spillernes og trenernes profesjonelle ansvar.
Den virkelige forskjellen er systemet. Aalborgs suksess skyldes ikke ett enkelt tiltak. Ikke ølserveringen. Ikke fanzonen. Ikke autografskrivingen. Ikke stjernene. Ikke parkeringsplassene. Det er summen som skaper forskjellen. Flere aktiviteter gir flere tilskuere. Flere tilskuere gir større billett-, serverings- og merchandiseinntekter. Et større publikum gir samarbeidspartnerne mer verdi. Høyere sponsorinntekter gjør det mulig å ansette flere mennesker. Flere ansatte kan utvikle enda bedre arrangementer, som igjen trekker flere tilskuere.
Det er en kommersiell sirkel som forsterker seg selv.
I Norge forsøker vi ofte å starte i motsatt ende. Klubbene skal først skape veksten med frivillige og minimale budsjetter. Når veksten eventuelt kommer, kan de kanskje ansette noen. Resultatet blir at mange aldri får kapasitet til å komme i gang. Norsk topphåndball trenger derfor mer enn kampanjer og oppfordringer om å «møte opp i hallen». Klubbene trenger administrativ kraft. De trenger arenaer som er tilrettelagt for arrangement. De trenger bedre billettsystemer, attraktive spilletidspunkter, tydelige familieprodukter, profesjonell partneroppfølging og spillere som gjøres tilgjengelige for publikum.
Elverum har vist at det er mulig å bygge en sterk håndballkultur også i Norge. Drammen leverte faktisk høyere samlet seriepublikum enn Elverum forrige sesong. Men bredden mellom de norske toppklubbene er altfor stor, og bunnivået er urovekkende lavt. Danskene har forstått at man ikke kan selge bare resultatet på banen. Resultatet er ukjent og kan bli dårlig. Man må selge en kveld familien, supporteren og samarbeidspartneren ønsker å oppleve – uansett hva som står på måltavlen etter 60 minutter.
Håndballen er ikke større sør for Skagerrak fordi danskene tilfeldigvis liker sporten mer enn oss. Den er større fordi de har gjort den enklere å besøke, mer sosial å oppleve og mer verdifull å være en del av. Det er bare en liten båttur over Skagerrak. Likevel føles det av og til som en helt annen idrett.
Explore Handball
Del
Dive into the world of handball — from grassroots to elite.
Daily updates, live reactions, interviews & insight.
📢 Connect with fans, clubs, and stories that matter.
👉 Like & follow: Explore Handball
Enig eller uenig? Hvem vinner Elkjøp-ligaen, og hvem rykker direkte opp?
20/08/2026
Når toppklubbene sliter – hvor mye ansvar har Norges Håndballforbund?
Vipers er borte. Klubber har utsatt lønninger, kuttet kostnader, bedt sponsorer og supportere om nødhjelp og blitt satt under streng økonomisk oppfølging. Romerike Ravens har nå valgt å trekke laget sitt fra 1. divisjon. Når økonomiske problemer dukker opp igjen og igjen i norsk topphåndball, er det på tide å stille et større spørsmål: Er dette bare resultatet av dårlig klubbdrift – eller har Norges Håndballforbund også vært med på å skape et system hvor det er svært vanskelig å drive topphåndball bærekraftig?
Det er viktig å begynne med én ting:
Klubbene har selvsagt ansvar for sin egen økonomi.
Et styre som vedtar et budsjett det ikke finnes inntekter til, kan ikke skylde på Norges Håndballforbund. Klubber som inngår spillerkontrakter de ikke har råd til, overvurderer sponsorinntekter eller satser sportslig langt utover økonomisk bæreevne, må selv stå til ansvar for det.
Men den forklaringen blir for enkel når problemene rammer så mange klubber over så lang tid.
Vipers Kristiansand – en av Europas mest suksessrike kvinneklubber – meldte oppbud 13. januar 2025 etter langvarige økonomiske problemer. Oppsal utvidet medlemskontigenten med 750.000 kroner for å sikre videre drift, og klubben har senere opplyst at den gikk 2,2 millioner kroner i underskudd i 2024. Halden Topphåndball beskriver selv hvordan klubben i 2025 måtte utsette lønn, enkelte spillere aksepterte lønnsreduksjoner og konkurs ble unngått i mai.
Og listen stopper ikke der.
NHFs egne elitelisenstildelinger viser at økonomiproblemene er reelle. For sesongen 2025/26 var blant andre Byåsen, Haslum Topphåndball, Oppsal, Kolstad, Kristiansand, Sandnes, ØIF Arendal og Haslum HK plassert i rød kategori på grunn av økonomi. Flere andre klubber hadde gul kategori av samme årsak.
For 2026/27 fikk Kolstad og Haslum Topphåndball sågar to poengs trekk på grunn av negativ egenkapital og utviklingen i økonomien. En rekke andre klubber oppfyller ikke alle de finansielle lisenskriteriene.
Det er derfor vanskelig å avfeie dette som noen få klubber som har vært uansvarlige.
Når økonomiske problemer går igjen i klubb etter klubb, må det være lov å spørre om selve modellen er god nok.
TV-avtalen – fantastisk eksponering, men hvor er pengene?
Norsk topphåndball har på papiret en sterk TV-avtale.
TV 2 har rettighetene til Elkjøp-ligaen og 1. divisjon helt frem til 2029/30. Alle kamper sendes på TV 2 Play, 1. divisjon distribueres også gjennom Direktesport, og rundt 70 ligakamper ble planlagt på lineær-TV i 2025/26.
Det er positivt. Men eksponering betaler ikke fakturaer.
Da dagens TV-avtale startet i 2022, skrev Aftenposten om paradokset: Kolstad skulle vises på TV 2 i åtte år, men fikk ikke direkte TV-inntekter for kampene sine.
NHFs eget markedsreglement slår riktignok fast at toppklubbene skal ha en andel av inntektene fra medierettighetene, og at rammeavtalen mellom NHF og Norsk Topphåndball regulerer denne inntektsfordelingen.
Da bør noen helt grunnleggende spørsmål kunne besvares offentlig:
Hvor mye er medierettighetene til norsk klubbhåndball faktisk verdt?
Hvor stor del av dette går direkte tilbake til klubbene?
Hvordan fordeles pengene mellom NHF, Norsk Topphåndball og klubbene?
Hvor mye mottar en gjennomsnittlig klubb i Elkjøp-ligaen – og hvor mye mottar en klubb i 1. divisjon?
Og kanskje viktigst:
Er TV-avtalen først og fremst blitt en distribusjonsavtale, eller er den faktisk et økonomisk fundament for klubbene som produserer produktet?
For det er klubbene som betaler spillerne.
Klubbene leier arenaene.
Klubbene bygger arrangementene.
Klubbene skaffer frivillige.
Klubbene selger billettene.
Klubbene betaler administrasjonen.
Klubbene skaffer lokale sponsorer.
Og det er spillerne i disse klubbene som skaper innholdet TV-selskapene sender.
Da er det legitimt å spørre om en større del av verdiskapingen burde tilbake til produsentene.
Landslagssuksessen kan skjule klubbhåndballens problemer
Norsk håndball har vært bortskjemt med fantastiske landslag.
Håndballjentene har i flere tiår vært blant Norges sterkeste idrettsmerkevarer. Håndballgutta har også skapt enorm interesse. Dette har gitt NHF sterke kommersielle produkter, sponsorer, TV-interesse og en posisjon få andre særforbund kan matche.
Det skal NHF ha betydelig honnør for. Men det skaper samtidig et interessant paradoks. Forbundet kan kommersielt lykkes samtidig som klubbene sliter. Mellom seg har NHF sentralt og alle regionene til sammen nesten 140 millioner i egenkapital per 31.12.25.
Og nettopp derfor bør spørsmålet stilles:
Har norsk håndball vært for flink til å kommersialisere landslagene – og for dårlig til å kommersialisere klubbhåndballen?
Det ene burde ikke stå i motsetning til det andre. Tvert imot.
Et sterkt landslag er avhengig av sterke utviklingsmiljøer. Spillere blir ikke landslagsspillere på Ullevaal. De blir utviklet gjennom klubbene, trenerne, akademiene og toppmiljøene rundt omkring i landet.
Hvis stadig flere av disse miljøene blir økonomisk svekket, rammer det til slutt også landslagene.
Hvor er den administrative profesjonaliseringen?
Norsk Topphåndball representerer nå samtlige 56 klubber i de to øverste divisjonene og sier selv at organisasjonen skal bidra med kommersiell utvikling, arrangement, kompetanseheving, klubbledelse og interessepolitikk.
Det er bra.
Men når så mange av klubbene samtidig drives med svært små administrasjoner, dugnadsstyrer og mennesker som kombinerer toppidrett med ordinære jobber, er spørsmålet om hjelpen er omfattende nok.
Hvorfor har ikke norsk topphåndball utviklet enda sterkere sentrale fellestjenester?
Hvorfor skal 56 klubber hver for seg forsøke å finne kompetanse innen økonomistyring, sponsorsalg, arrangement, digitale medier, jus, HR, billettsalg og kommersiell utvikling?
Kunne man hatt en sentral økonomifunksjon klubbene kunne kjøpe billig tilgang til?
Et felles kommersielt salgsteam?
Bedre innkjøpsavtaler?
Felles systemer for CRM og sponsorsalg?
Nasjonale partnerkonsepter hvor mer av inntektene går direkte ut til klubbene?
En profesjonell rådgiver som griper inn lenge før egenkapitalen er borte?
Det er mange dyktige mennesker ute i klubbene. Problemet er at topphåndballen fortsatt altfor ofte ser ut til å være avhengig av at noen få ildsjeler arbeider langt mer enn organisasjonen egentlig har råd til.
Det er ikke en profesjonell forretningsmodell.
Elitelisensen oppdager problemet – men løser den det?
NHF har også erkjent utfordringen.
Fra 1. januar 2026 ble elitelisensreglementet endret slik at økonomi får en langt mer sentral rolle. NHF beskriver selv den nye modellen som et verktøy som skal gi bedre finansiell oppfølging og varsle om negativ økonomisk utvikling.
Det er fornuftig. Men kontroll er ikke det samme som utvikling.
Hvis en klubb mangler én million kroner, blir ikke millionen skapt fordi et regneark viser rødt.
Derfor bør det neste spørsmålet være:
Er NHF først og fremst kontrollør av toppklubbene – eller har forbundet også ansvar for å bidra til at toppklubbene får rammevilkår som gjør det mulig å lykkes økonomisk?
Det hjelper lite å stille stadig strengere krav hvis inntektsmulighetene ikke utvikles samtidig.
Stadig større krav – men hvem betaler?
Norsk topphåndball ønsker profesjonelle arrangementer.
Bedre arenaer.
Mer TV-produksjon.
Bedre gulv.
LED-reklame.
VIP.
Mediearbeid.
Sikkerhet.
Dommeropplegg.
Streaming.
Statistikk.
Markedsføring.
Profesjonelle spillere og trenere.
Alt dette er riktig hvis produktet skal utvikles.
Men profesjonalisering har en pris.
Derfor må man også spørre:
Har kravene til å være toppklubb utviklet seg raskere enn de sentrale inntektene klubbene får tilgang til?
For hvis forbundet og ligaen forventer et profesjonelt produkt, må det finnes en økonomisk modell som gjør profesjonell drift mulig.
Man kan ikke kreve Champions League-standard og samtidig finansiere organisasjonen med loddsalg, dugnader og en lokal bilforhandler.
Sponsormarkedet blir stadig vanskeligere
Flere klubber peker på det samme: konkurransen om sponsorkronene har blitt hardere.
Det lokale næringslivet skal støtte fotball, håndball, ski, kultur, veldedighet og en lang rekke andre aktiviteter.
Samtidig konkurrerer toppklubbene indirekte med både landslagets sterke merkevare og sentrale sponsoravtaler.
Det reiser enda et spørsmål:
Er balansen mellom NHFs sentrale kommersielle interesser og toppklubbenes behov for egne inntekter riktig?
I mai 2026 fikk toppserien riktignok en ny ligapartner da Elkjøp erstattet REMA 1000. Det viser at produktet har kommersiell verdi.
Men verdien av en slik avtale må til slutt måles i hva den gjør med økonomien ute hos klubbene.
Ikke bare i hvor sterk logo som står foran ordet «ligaen».
Kanskje diskusjonen har startet i feil ende
Hver gang en klubb havner i økonomisk krise kommer de samme spørsmålene:
Hvorfor brukte klubben for mye penger?
Hvorfor skrev de disse kontraktene?
Hvorfor hadde styret ikke kontroll?
Det er helt legitime spørsmål.
Men kanskje vi også må begynne å spørre:
Hvorfor er det så vanskelig å drive en norsk topphåndballklubb?
Hvorfor gir et populært TV-produkt relativt begrensede synlige økonomiske ringvirkninger tilbake til klubbene?
Hvorfor har klubbene så liten økonomisk sikkerhet?
Hvorfor er så mye av driften avhengig av dugnad og enkeltpersoner?
Hvorfor har en idrett med enorme landslagsprofiler ikke klart å bygge en sterkere kommersiell klubbserie?
Hvorfor må klubber som representerer det nest øverste nivået i norsk håndball fortsatt drive virksomheten omtrent som store breddeklubber?
Og hvor mange Vipers, Oppsal, Halden, Ravens eller andre økonomiske varsellamper trenger norsk håndball før man erkjenner at problemet ikke bare kan ligge hos den enkelte klubb?
NHF kan ikke få skylden for alt – men kan heller ikke frikjennes
Norges Håndballforbund har ikke vedtatt klubbenes budsjetter.
NHF har ikke signert spillernes kontrakter.
NHF kan heller ikke garantere sponsorinntekter eller fylle tribunene.
Det endelige ansvaret for økonomien ligger derfor alltid hos klubbens styre.
Men NHF forvalter seriesystemet, medierettighetene, store deler av det kommersielle rammeverket og regelverket toppklubbene må operere innenfor. Sammen med Norsk Topphåndball har forbundet betydelig innflytelse på hvordan produktet organiseres og hvordan sentrale inntekter fordeles.
Da følger det også et ansvar.
Ikke nødvendigvis ansvar for underskuddet i den enkelte klubb.
Men ansvar for systemet klubbene skal forsøke å overleve i.
Og når økonomiske problemer ikke lenger fremstår som unntaket, men som en tilbakevendende del av norsk topphåndball, bør spørsmålet ikke bare være hvilke klubber som blir de neste til å få problemer.
Det langt viktigere spørsmålet er:
Hva skal Norges Håndballforbund og Norsk Topphåndball gjøre annerledes for at topphåndball faktisk skal bli økonomisk bærekraftig?
For dersom svaret fortsatt først og fremst er strengere økonomisk kontroll av klubbene, kan norsk håndball risikere å bli svært flinke til å dokumentere krisen – uten å gjøre nok for å forhindre den.
19/08/2026
Meldingen vi delte sent i går er nå bekreftet av styret i Romerike Ravens. Bare tre måneder etter at klubben presenterte ny hovedtrener og varslet en ny satsing i 1. divisjon, er prosjektet stanset. Styret trekker laget med umiddelbar virkning og begrunner avgjørelsen med klubbens økonomiske situasjon og manglende utsikter til å etablere et forsvarlig økonomisk grunnlag.
Det store spørsmålet er ikke lenger hvilket nivå Ravens skal spille på. Spørsmålet er om Romerike Topphåndballklubb i det hele tatt har et realistisk grunnlag for videre drift.
Så sent som 23. mai presenterte Ravens Emrah Mustedanagic som ny hovedtrener. Klubben beskrev det som starten på «en ny fase» og ønsket å bygge seg opp igjen etter nedrykket fra REMA 1000-ligaen. Mindre enn tre måneder senere er både satsingen og serieplassen borte.
I styrets uttalelse heter det at det ikke lenger er forsvarlig å videreføre satsingen under dagens rammebetingelser. Klubben omtaler beslutningen som slutten på engasjementet i norsk elitehåndball «for nå», samtidig som den skal undersøke om det kan etableres et bærekraftig grunnlag for fremtidig aktivitet.
Problemet er at en eventuell vei tilbake nå blir svært lang. Divisjonsrettigheten er i realiteten borte. Ifølge NHFs kamp- og konkurransereglement skal et lag som trekker seg fra en nasjonal serie etter fristen, inn i det regionale seriesystemet neste sesong – minst fire divisjoner lavere enn nivået laget skulle ha spilt på, eller i regionens laveste divisjon.
For Ravens innebærer det at laget ikke kan starte høyere enn 5. divisjon. Region Øst tilbyr seriespill fra 3. til 6. divisjon for kvinner, og "nystartede" lag må begynne i 6. dvivisjon. Den endelige plasseringen vil avhenge av hvordan og når en eventuell retur organiseres.
I et teoretisk bestefall snakker vi derfor om minst fire til fem sesonger – og det forutsetter opprykk hvert eneste år.
Det gjør det vanskelig å se den sportslige logikken i å holde en ren topphåndballklubb i drift dersom den verken har seniorlag, nasjonal divisjonsrettighet eller kapital til å bygge et nytt lag.
Varsellampene har blinket lenge! Den økonomiske krisen kommer ikke overraskende. I desember 2025 opplyste Ravens at klubben manglet rundt 600.000 kroner for å fullføre sesongen og sikre videre drift. En støttekampanje samlet inn 37.436 kroner – bare seks prosent av målet. "Innsamlingen ble avsluttet 16. januar 2026.
Klubbens årsmøtepapirer for 2025 viste samtidig:
- Et årsunderskudd på 290.708 kroner.
- Negativ egenkapital på 94.901 kroner.
- Betydelig reduksjon i sponsorinntektene.
- Svak likviditet og vesentlig usikkerhet om fortsatt drift.
Revisor fremhevet uttrykkelig den vesentlige usikkerheten rundt videre drift. Kontrollutvalget ba styret foreta en grundig vurdering av om det var forsvarlig å påta klubben nye forpliktelser.
I mars mente styret fortsatt at ulike tiltak kunne gi grunnlag for videre drift. Fem måneder senere slår det samme styret fast at det økonomiske grunnlaget ikke er tilstrekkelig. Det tyder på at sponsorarbeidet, kostnadskuttene og de øvrige redningstiltakene ikke har gitt den nødvendige effekten.
Det vi vet, er at Romerike Ravens ikke bare har trukket seg fra én sesong. Klubben har gitt fra seg posisjonen i nasjonal topphåndball og plassert en eventuell retur flere år frem i tid.
Overgangssagaen endelig over: Ciljan Sagosen har signert for Bjerringbro-Silkeborg Håndbold
Ciljan Sagosen forlater norsk håndball og fortsetter karrieren i danske Bjerringbro-Silkeborg. Den 18 år gamle playmakeren har signert en kontrakt som gjelder frem til sommeren 2030. Han kommer fra en sesong der han ble kåret til «Årets nykommer» i REMA 1000-ligaen og debuterte for Norges A-landslag.
18-åringen har tidligere spilt for Bergen Håndball og Charlottenlund SK.
Sagosen går inn i en klubb som spiller i den danske toppdivisjonen. Bjerringbro-Silkeborg mener nordmannen passer inn i klubbens sportslige planer og spillestil.
– Ciljan har sterke individuelle ferdigheter og samtidig et stort ønske om å lære og bli bedre. Han passer godt til måten vi ønsker å spille håndball på, sier sportsdirektør Peter K. Bertelsen.
Sagosen sier klubbens sportslige prosjekt var avgjørende for overgangen.
– BSH har en spennende spillerstall og et prosjekt som jeg har lyst til å være en del av. Jeg ble smigret over at en så stor klubb var interessert i meg, sier Sagosen.
26/06/2026
De norske lagene har fått sine motstandere i EHF Champions League 2026/27 etter fredagens trekning i Wien.
På kvinnesiden havnet Sola Handballklubb i gruppe A sammen med blant andre Team Esbjerg, CSM București og Brest Bretagne Handball.
Storhamar Håndball Elite fikk en tøff gruppe B, hvor regjerende mester Metz Handball, Győri Audi ETO KC og Odense Håndbold er blant motstanderne.
På herresiden skal Kolstad Handball møte SC Magdeburg, Industria Kielce og HC Kriens-Luzern i gruppe F.
Champions League-sesongen starter 5.–6. september for kvinnene og 9.–10. september for herrene. Norske håndballsupportere har dermed mye å se frem til i høstens europeiske klubbspill.
22/06/2026
Elverum Håndball og Håndballjentan fikk nei – ute av Champions League
EHF offentliggjorde mandag den endelige deltakerlisten til EHF Champions League 2026/27. For norsk håndball ble det både jubel og skuffelse.
Mens både Kolstad Håndball, Storhamar Håndball Elite og Sola HK sikret plass i Europas gjeveste klubbturnering, fikk verken Elverum Håndball eller Molde Elite innvilget sine oppgraderingssøknader.
Molde vraket på kvinnesiden
På kvinnesiden var Storhamar allerede kvalifisert gjennom Norges faste plass i turneringen. Sola fikk innvilget sin oppgraderingssøknad og blir dermed Norges andre representant i Champions League.
For Molde endte det derimot med skuffelse. Klubben søkte om en av de seks ledige plassene som skulle deles ut gjennom oppgraderingsprosessen, men ble den eneste av de syv søkerne som fikk avslag.
Det betyr at Molde må nøye seg med spill i European League kommende sesong.
På herresiden utvides Champions League fra 16 til 24 lag fra og med kommende sesong. Det ga håp til flere klubber enn tidligere, men konkurransen om plassene var fortsatt knallhard.
Kolstad var allerede kvalifisert som norsk mester, mens Elverum søkte om en oppgradering. Totalt 16 klubber søkte om de ekstra plassene, og 13 fikk grønt lys.
Elverum var blant de tre klubbene som ikke nådde opp. Også islandske Valur og ungarske MOL Tatabánya KC fikk avslag.
Dermed blir Kolstad alene om å representere norsk herrehåndball i Champions League 2026/27.
Champions League-sesongen 2026/27 starter i september. Kvinnene innleder gruppespillet 5. og 6. september, mens herrene starter 9. og 10. september.
Den offisielle gruppetrekningen gjennomføres fredag 26. juni i Wien.
For norsk håndball betyr det at vi får tre lag i Champions League kommende sesong.
For Elverum og Molde blir fokuset nå rettet mot European League, der begge klubbene vil være blant lagene som håper å kjempe om internasjonal suksess kommende sesong.
17/06/2026
🔥 EHF Champions League for herrer utvides til 24 lag!
Hele 27 klubber fra 16 europeiske nasjoner har meldt sin interesse for EHF Champions League 2026/27. Fra kommende sesong utvides turneringen fra 16 til 24 lag, fordelt på seks grupper med fire lag.
🇳🇴 Norge er garantert representasjon gjennom Kolstad Handball, mens Elverum Håndball har søkt om en oppgradering til den gjeveste klubbturneringen i Europa.
Blant klubbene som kjemper om de siste plassene finner vi flere storlag som Füchse Berlin, HBC Nantes, GOG, FC Porto og HC Vardar.
Hvilke lag som får de siste plassene avgjøres av EHF denne uken, før trekningen finner sted i Wien 26. juni.
👀 Følg med mandag 22. juni når de endelige deltakerne offentliggjøres!
10/06/2026
Storhamar sikret plass – Sola og Molde kjemper om Champions League-billett
Det europeiske håndballforbundet (EHF) har offentliggjort hvilke klubber som har registrert seg for spill i kvinnenes Champions League 2026/27. Totalt har 17 lag meldt sin interesse, men det er kun plass til 16 lag fordelt på to grupper med åtte lag hver.
For norsk håndball er det allerede klart at Storhamar Håndball Elite får en plass i Europas gjeveste klubbturnering gjennom Norges faste tildeling. Samtidig håper både Sola Handballklubb og Molde Elite å få tildelt en av de ettertraktede oppgraderingsplassene.
Av de 17 registrerte klubbene kommer ti fra nasjoner som allerede har en garantert plass i turneringen. Frankrike er eneste nasjon med to faste plasser kommende sesong.
Blant klubbene som har søkt om oppgradering finner vi flere europeiske storlag. Fra Danmark har både Odense Håndbold og Nykøbing Falster Håndbold sendt inn søknad, mens Tyskland stiller med BV Borussia Dortmund.
Ungarske FTC og rumenske CSM Bucuresti er også blant kandidatene som håper på grønt lys fra EHF.
Samtidig er det norsk interesse knyttet til søknadene fra Sola og Molde. Begge klubbene leverte sterke prestasjoner nasjonalt sist sesong, men må nå vente på EHFs vurdering.
Klubber med fast plass i Champions League 2026/27:
HC Podravka (Kroatia)
Team Esbjerg (Danmark)
Brest Bretagne Handball (Frankrike)
Metz Handball (Frankrike)
HSG Blomberg-Lippe (Tyskland)
Györi Audi ETO KC (Ungarn)
OTP Group Budućnost (Montenegro)
Storhamar Håndball Elite (Norge)
Gloria Bistrita (Romania)
RK Krim OTP Group Mercator (Slovenia)
Nå gjenstår det å se om Norge får tre lag i Champions League kommende sesong – og om Sola eller Molde må ta til takke med spill i European League.
Klikk her for å få din Sponsede Oppføring.
Sted
Kontakt bedriften
Telefon
Nettsted
Adresse
Kristiansand